Pepper’s spøkelse: grov prototype

Paul Bourke
September 2008


Illusjonen kjent som “Peppers spøkelse” stammer fra midten av 1800-tallet da Henry Dircks og John Pepper først demonstrerte prinsippet. Det har blitt brukt opp gjennom årene som grunnlag for mange magiske triks og spøkelseseffekter, mest bemerkelsesverdig kanskje det hjemsøkte huset i Disneyland. Det grunnleggende prinsippet er at man med et halvt sølvfarget speil kan se superposisjonen til to scener, hvor de dominerende objektene er de lyseste eller mest opplyste. Speiloverflaten som brukes, har noen forskjellige navn, halvt forsølvet speil, enveisspeil og toveisspeil. Det grunnleggende prinsippet er ganske enkelt at overflaten overfører og reflekterer lys, normalt 50% av hver.

De tidlige formene for denne illusjonen ville bruke to rom, gjenstandene i det ene lagt på det andre. I mer moderne tider er det en vri på denne illusjonen som innebærer å bruke et display eller et projisert bilde i stedet for et andre rom. Dette gjør at et virtuelt objekt eller rom kan legges på ekte objekter. Mange av selskapene som prøver å fremme denne effekten ser ut til å trenge å kalle det holografisk, noe det selvfølgelig ikke er. Men i et mørkt rom kan utseendet til de virtuelle objektene ha dybde.< Denne dybden stammer fra andre dybdepunkter som bevegelse og skyggelegging, fordi det selvfølgelig ikke projiseres noe ekte dybde med det digitale bildet.

Bilder som viser den grove prototypen.

Note

  • Skjermen i prototypen ovenfor er vinklet, dette skjuler selve skjermflaten fra å bli sett fra den tiltenkte visningsposisjonen.

  • Det er viktig å velge en skjerm som har gode svarte nivåer. LCD-panelet som brukes her er et dårlig valg, som man kan se med den blå gløden på bildet over til høyre, som delvis ødelegger effekten ved å legge til et blått plan.


Filmeksempel

Produkter som misvisende refererer til seg selv som “holografiske” skjermer


Eyeliner

Cheoptisk skjerm fra ViZoo

XStage360